Livet er fullt av opp og nedturer.. Noen ganger treffer en bakken litt for hardt.. Noen ganger føles det som om alt en tar i/gjør går galt.. Sånn har det vært her i huset også.. Å være foreldre til en kronisk sykt barn tar på. En må kjempe for å bli trodd. Holde seg fast i hvert lille strå. Stå på krava sine.. Mitt i selve prosessen glemmer man seg selv og ser det ikke før en treffer bunnen og da må det klatres. Snakket med overlegen i dag og vi har fått en diagnose. Lille frøkna har epilepsi.. Vi har fått det svart på hvit.. Vi skal få hjelp og all den støtten vi trenger..
Jeg føler meg 10kg lettere.. Kjenner skuldrene senke seg
Legen som himlet med øyene og tenkte overhysterisk mor er nesten glemt. Legene som bare nikket når jeg snakket og sendte meg på dør når jeg var ferdig er nesten glemt.. Sola skinner og alt ble plutselig så mye lettere.. I kveld er det innleggelse igjen og søvn eeg i morgen tidlig.. jeg er glad.. jeg er lykkelig.. #smil#
Fineste fjøra fra kremmerhuset
Uff, det må ha vært ein harde prosess, når de ikje vil hørre på deg.Godt at du stod på ditt,at de fant ut av det t slutt, og dokk får den oppfølgingå dokk må ha :) Fine blogg du har forrsten, et flott hjem :) Hiilsen Trine :)
SvarSlettTakk, for det Trine :)
SvarSlettHeisann:)
SvarSlettFant bloggen din siden vi skal på bloggtreff ilag på lørdag-så kjekt:)
Du har et fantastisk hus!!
Kommenterer på dette innlegget, da jeg vet alt om å ha kronisk sykt barn..
Dattera mi fekk leukemi når hun var fem, og som en "bivirkning" av det har hun nå epilepsi. Føler meg lite klok på hele greia, så har meldt oss inn i epilepsi foreningen. I vårt tilfelle har jo kreften vært det sjukehuset har fokusert på, men den er hu jo kvitt så jeg vil lære om epilepsien heller! Skal ikkje se bort ifra at du får noen spørsmål på lørdag;)
Snakkes:)
Charlotte